Hopp til innholdet

17. søndag i treenighetstiden (I)

    Tekstrekke I

    Lesetekst 1: Job 19,21–27

    Forbarm dere, forbarm dere over meg, dere mine venner! For Guds hånd har rørt ved meg.22 Hvorfor forfølger dere meg likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?23 Å, måtte mine ord bli oppskrevet! Måtte de bli opptegnet i en bok,24 ja, med jerngriffel og bly for evig bli hogd inn i stein!25 Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet.26 Og etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,27 han som jeg skal skue, meg til gode, han som mine øyne skal se og ikke noen fremmed – mine nyrer tæres bort i mitt liv av lengsel.

    Lesetekst 2: 2 Tim 1,7–12

    For Gud ga oss ikke feighets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd.

    8 Skam deg derfor ikke ved vår Herres vitnesbyrd eller ved meg, hans fange, men lid ondt sammen med meg for evangeliet, i Guds kraft!9 Han er den som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall. Han gjorde det ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde, den som han ga oss i Kristus Jesus fra evighet av.10 Nå er denne nåden blitt åpenbart ved vår frelser Jesu Kristi åpenbaring. Han har tilintetgjort døden og ført liv og uforgjengelighet fram i lyset ved evangeliet,11 og ved det er jeg satt til forkynner og apostel og lærer for hedninger.12 Derfor er det også jeg lider dette. Men jeg skammer meg ikke ved det. For jeg vet hvem jeg tror på, og jeg er viss på at han er mektig til å bevare det som er betrodd meg, til dagen kommer.

    Evangelietekst: Joh 11,17–46 (Joh 11,17–29 og/eller 30–46)

    Da nå Jesus kom fram, fant han at Lasarus allerede hadde ligget fire dager i graven.18 Betania ligger nær ved Jerusalem, omtrent femten stadier borte.19 Og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over deres bror.20 Da Marta nå fikk høre at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Men Maria satt hjemme i huset.21 Marta sa da til Jesus: Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død!22 Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil Gud gi deg.23 Jesus sier til henne: Din bror skal stå opp!24 Marta sier til ham: Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag.25 Jesus sa til henne: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.26 Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?27 Hun sier til ham: Ja, Herre! Jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.28 Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i stillhet på sin søster Maria, og sa: Mesteren er her og kaller på deg.29 Da hun hørte det, sto hun fort opp og gikk til ham.30 Jesus var ennå ikke kommet inn i landsbyen, men var på det stedet hvor Marta hadde møtt ham.31 Da nå de jødene som var hjemme hos Maria for å trøste henne, så at hun brått reiste seg og gikk ut, fulgte de etter. De tenkte at hun ville gå til graven for å gråte der.32 Da Maria kom dit hvor Jesus var, og fikk se ham, falt hun ned for hans føtter og sa til ham: Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død!33 Da nå Jesus så henne gråte, og så de jødene gråte som var kommet sammen med henne, ble han opprørt i sin ånd og rystet.34 Og han sa: Hvor har dere lagt ham? De sier til ham: Herre, kom og se!35 Jesus gråt.36 Jødene sa da: Se hvor han elsket ham!37 Men noen av dem sa: Kunne ikke han som har åpnet den blindes øyne, også ha gjort det slik at denne mannen ikke var død?38 Jesus ble da igjen opprørt i sitt indre. Han kom til graven. Det var en hule, og en stein lå foran den.39 Jesus sier: Ta steinen bort! Marta, den dødes søster, sier til ham: Herre, han stinker allerede, for han har ligget der fire dager.40 Jesus sier til henne: Sa jeg deg ikke at dersom du tror, skal du se Guds herlighet?41 De tok da steinen bort. Jesus løftet sine øyne mot himmelen og sa: Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg.42 Jeg visste jo at du alltid hører meg, men for folkets skyld som står omkring meg, sa jeg det, for at de skal tro at du har sendt meg.43 Og da han hadde sagt dette, ropte han med høy røst: Lasarus, kom ut!44 Da kom den døde ut, ombundet med liksvøp på føtter og hender, og om hans ansikt var bundet en svetteduk. Jesus sier til dem: Løs ham og la ham gå!45 Mange av jødene, som var kommet til Maria og hadde sett det han gjorde, trodde da på ham.46 Men noen av dem gikk av sted til fariseerne og sa til dem hva Jesus hadde gjort.

    17 Ἐλθὼν οὖν ὁ Ἰησοῦς εὗρεν αὐτὸν τέσσαρας ἡμέραςN ἤδη ἔχοντα ἐν τῷ μνημείῳ. 18 Ἦν δὲ ἡ Βηθανία ἐγγὺς τῶν Ἱεροσολύμων, ὡς ἀπὸ σταδίων δεκαπέντε· 19 καὶN πολλοὶ ἐκ τῶν Ἰουδαίων ἐληλύθεισαν πρὸς τὰςN περὶ Μάρθαν καὶ Μαρίαν, ἵνα παραμυθήσωνται αὐτὰς περὶ τοῦ ἀδελφοῦ αὐτῶν.N 20 Ἡ οὖν Μάρθα, ὡς ἤκουσεν ὅτι Ἰησοῦς ἔρχεται, ὑπήντησεν αὐτῷ· ΜαρίαN δὲ ἐν τῷ οἴκῳ ἐκαθέζετο. 21 Εἶπεν οὖν ΜάρθαN πρὸς τὸν Ἰησοῦν, Κύριε, εἰ ἦς ὧδε, ὁN ἀδελφός μου οὐκ ἂν ἐτεθνήκει. 22 ἈλλὰN καὶ νῦν οἶδα ὅτι ὅσα ἂν αἰτήσῃ τὸν θεόν, δώσει σοι ὁ θεός. 23 Λέγει αὐτῇ ὁ Ἰησοῦς, Ἀναστήσεται ὁ ἀδελφός σου. 24 Λέγει αὐτῷ Μάρθα,N Οἶδα ὅτι ἀναστήσεται ἐν τῇ ἀναστάσει ἐν τῇ ἐσχάτῃ ἡμέρᾳ. 25 Εἶπεν αὐτῇ ὁ Ἰησοῦς, Ἐγώ εἰμι ἡ ἀνάστασις καὶ ἡ ζωή· ὁ πιστεύων εἰς ἐμέ, κἂν ἀποθάνῃ, ζήσεται· 26 καὶ πᾶς ὁ ζῶν καὶ πιστεύων εἰς ἐμέ, οὐ μὴ ἀποθάνῃ εἰς τὸν αἰῶνα. Πιστεύεις τοῦτο; 27 Λέγει αὐτῷ, Ναί, κύριε· ἐγὼ πεπίστευκα, ὅτι σὺ εἶ ὁ χριστός, ὁ υἱὸς τοῦ θεοῦ, ὁ εἰς τὸν κόσμον ἐρχόμενος. 28 Καὶ ταῦταN εἰποῦσα ἀπῆλθεν, καὶ ἐφώνησεν ΜαρίανN τὴν ἀδελφὴν αὐτῆς λάθρα, εἰποῦσα, Ὁ διδάσκαλος πάρεστιν καὶ φωνεῖ σε. 29 Ἐκείνη ὡςN ἤκουσεν, ἐγείρεταιN ταχὺ καὶ ἔρχεταιN πρὸς αὐτόν. 30 Οὔπω δὲ ἐληλύθει ὁ Ἰησοῦς εἰς τὴν κώμην, ἀλλʼ ἦν ἐνN τῷ τόπῳ ὅπου ὑπήντησεν αὐτῷ ἡ Μάρθα. 31 Οἱ οὖν Ἰουδαῖοι οἱ ὄντες μετʼ αὐτῆς ἐν τῇ οἰκίᾳ καὶ παραμυθούμενοι αὐτήν, ἰδόντες τὴν ΜαρίανN ὅτι ταχέως ἀνέστη καὶ ἐξῆλθεν, ἠκολούθησαν αὐτῇ, λέγοντεςN ὅτι ὑπάγει εἰς τὸ μνημεῖον, ἵνα κλαύσῃ ἐκεῖ. 32 Ἡ οὖν Μαρία,N ὡς ἦλθεν ὅπου ἦν ὁN Ἰησοῦς, ἰδοῦσα αὐτόν, ἔπεσεν αὐτοῦ εἰςN τοὺς πόδας λέγουσα αὐτῷ, Κύριε, εἰ ἦς ὧδε, οὐκ ἄν ἀπέθανένN μου ὁ ἀδελφός. 33 Ἰησοῦς οὖν ὡς εἶδεν αὐτὴν κλαίουσαν, καὶ τοὺς συνελθόντας αὐτῇ Ἰουδαίους κλαίοντας, ἐνεβριμήσατο τῷ πνεύματι, καὶ ἐτάραξεν ἑαυτόν, 34 καὶ εἶπεν, Ποῦ τεθείκατε αὐτόν; Λέγουσιν αὐτῷ, Κύριε, ἔρχου καὶ ἴδε. 35 Ἐδάκρυσεν ὁ Ἰησοῦς. 36 Ἔλεγον οὖν οἱ Ἰουδαῖοι, Ἴδε πῶς ἐφίλει αὐτόν. 37 Τινὲς δὲ ἐξ αὐτῶν εἶπον,N Οὐκ ἠδύνατο οὗτος, ὁ ἀνοίξας τοὺς ὀφθαλμοὺς τοῦ τυφλοῦ, ποιῆσαι ἵνα καὶ οὗτος μὴ ἀποθάνῃ; 38 Ἰησοῦς οὖν πάλιν ἐμβριμώμενος ἐν ἑαυτῷ ἔρχεται εἰς τὸ μνημεῖον. Ἦν δὲ σπήλαιον, καὶ λίθος ἐπέκειτο ἐπʼ αὐτῷ. 39 Λέγει ὁ Ἰησοῦς, Ἄρατε τὸν λίθον. Λέγει αὐτῷ ἡ ἀδελφὴ τοῦ τεθνηκότοςN Μάρθα, Κύριε, ἤδη ὄζει· τεταρταῖος γάρ ἐστιν. 40 Λέγει αὐτῇ ὁ Ἰησοῦς, Οὐκ εἶπόν σοι, ὅτι ἐὰν πιστεύσῃς, ὄψειN τὴν δόξαν τοῦ θεοῦ; 41 Ἦραν οὖν τὸν λίθον, οὗN ἦν ὁ τεθνηκὼς κειμένος. Ὁ δὲ Ἰησοῦς ἦρεν τοὺς ὀφθαλμοὺς ἄνω, καὶ εἶπεν, Πάτερ, εὐχαριστῶ σοι ὅτι ἤκουσάς μου. 42 Ἐγὼ δὲ ᾔδειν ὅτι πάντοτέ μου ἀκούεις· ἀλλὰ διὰ τὸν ὄχλον τὸν περιεστῶτα εἶπον, ἵνα πιστεύσωσιν ὅτι σύ με ἀπέστειλας. 43 Καὶ ταῦτα εἰπών, φωνῇ μεγάλῃ ἐκραύγασεν, Λάζαρε, δεῦρο ἔξω. 44 ΚαὶN ἐξῆλθεν ὁ τεθνηκώς, δεδεμένος τοὺς πόδας καὶ τὰς χεῖρας κειρίαις, καὶ ἡ ὄψις αὐτοῦ σουδαρίῳ περιεδέδετο. Λέγει αὐτοῖς ὁ Ἰησοῦς, Λύσατε αὐτόν, καὶ ἄφετε ὑπάγειν.N

    45 Πολλοὶ οὖν ἐκ τῶν Ἰουδαίων, οἱ ἐλθόντες πρὸς τὴν ΜαρίανN καὶ θεασάμενοι ἃ ἐποίησεν ὁN Ἰησοῦς, ἐπίστευσαν εἰς αὐτόν. 46 Τινὲς δὲ ἐξ αὐτῶν ἀπῆλθον πρὸς τοὺς Φαρισαίους, καὶ εἶπονN αὐτοῖς ἃ ἐποίησεν ὁN Ἰησοῦς.

    NVariant with NA/UBS: ἡμέρας ἤδη ♦ ἤδη ἡμέρας NVariant with NA/UBS: καὶ πολλοὶ ♦ πολλοὶ δὲ NVariant with NA/UBS: τὰς περὶ Μάρθαν καὶ Μαρίαν ♦ τὴν Μάρθαν καὶ Μαριὰμ NVariant with NA/UBS: αὐτῶν ♦ – NVariant with NA/UBS: Μαρία ♦ Μαριὰμ NVariant with NA/UBS: Μάρθα ♦ ἡ Μάρθα NVariant with NA/UBS: ὁ ἀδελφός μου οὐκ ἂν ἐτεθνήκει ♦ οὐκ ἂν ἀπέθανεν ὁ ἀδελφός μου NVariant with NA/UBS: Ἀλλὰ ♦ [̓αλλὰ] NVariant with NA/UBS: Μάρθα ♦ ἡ Μάρθα NVariant with NA/UBS: ταῦτα ♦ τοῦτο NVariant with NA/UBS: Μαρίαν ♦ Μαριὰμ NVariant with NA/UBS: ὡς ♦ δὲ ὡς NVariant with NA/UBS: ἐγείρεται ♦ ἠγέρθη NVariant with NA/UBS: ἔρχεται ♦ ἤρχετο NVariant with NA/UBS: ἐν ♦ ἔτι ἐν NVariant with NA/UBS: Μαρίαν ♦ Μαριὰμ NVariant with NA/UBS: λέγοντες ♦ δόξαντες NVariant with NA/UBS: Μαρία ♦ Μαριὰμ NVariant with NA/UBS: ὁ Ἰησοῦς ♦ Ἰησοῦς NVariant with NA/UBS: εἰς ♦ πρὸς NVariant with NA/UBS: ἀπέθανέν μου ♦ μου ἀπέθανεν NVariant with NA/UBS: εἶπον Οὐκ ἠδύνατο ♦ εἶπαν Οὐκ ἐδύνατο NVariant with NA/UBS: τεθνηκότος ♦ τετελευτηκότος NVariant with NA/UBS: ὄψει ♦ ὄψῃ NVariant with NA/UBS: οὗ ἦν ὁ τεθνηκὼς κειμένος ♦ – NVariant with NA/UBS: Καὶ ἐξῆλθεν ♦ Ἐξῆλθεν NVariant with NA/UBS: ὑπάγειν ♦ αὐτὸν ὑπάγειν

    NVariant with NA/UBS: Μαρίαν ♦ Μαριὰμ NVariant with NA/UBS: ὁ Ἰησοῦς ♦ – NVariant with NA/UBS: εἶπον ♦ εἶπαν NVariant with NA/UBS: ὁ ♦ –

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    Oppstandelsen og livet (11,17–27)

    Betania ligger på Oljeberget, et stykke bortenfor toppen på det når man kommer dit fra Jerusalem. Kommer man fra Jeriko, er det den første landsbyen man støter på etter å ha vandret gjennom den berglendte ørkenen i Juda. Johannes angir avstanden til Jerusalem: omtrent 15 stadier, eller 3 kilometer. På kartet kan den se kortere ut, men veien går i store kroker. Johannes har gått denne veien mang en gang. Han vet hva han snakker om.

            Det later til at Jesus helst ville unngå å bli observert. Han ønsket vel ikke å alarmere sine motstandere før det var nødvendig. Utenfor landsbyen stanser han og sender bud på Marta, som straks kommer til ham. Hun sier at hvis han hadde vært der, ville dette aldri ha hendt. Det ligger en tone av bebreidelse i disse ordene. Hun vet hvilken makt han har, og det til og med nå, når alt ser håpløst ut. Jesus sier til henne at Lasarus kommer til å oppstå. Marta godtar dette, slik man godtar en trossetning uten å anvende den direkte på sin egen situasjon. Visst skal Lasarus oppstå, nemlig på den ytterste dag! Men det er langt frem dit. Da lar Jesus henne forstå at det finnes en annen tro på oppstandelsen, og det er den som bygger på ham selv. Han er oppstandelsen og livet – her og nå! Det betyr to ting: Den som tror på ham, skal leve selv om han dør den fysiske død. Han skal oppstå igjen med en ny kropp. Det kan bare den gjøre som i troen er kommet i livsfellesskap med Kristus. Det andre er at den som lever her på jorden og eier dette nye livet, kommer aldri til å dø. Han har gått over fra døden til livet (5,24). Den kroppslige død er for ham ikke noen virkelig død. Det evige liv har allerede begynt, og det er Jesus som er livet.

            Jesus spør Marta om hun tror på dette. Hun svarer litt unnvikende: Hun tror at han er Kristus, Guds sønn. Med dette antyder hun at hun kanskje ikke helt har forstått hva han mener. Men hun vet at han har rett. Om hun ikke skjønner alt nå, så vil hun kanskje fatte det bedre en gang i fremtiden. I hvert fall vet hun hvem hun skal gå til.

    Å gråte med dem som gråter (11,28–37)

    Marta skynder seg nå hjem for å hente søsteren sin. Det ser ut til at hun selv nylig var blitt hentet i hemmelighet uten at søsteren visste hva det gjaldt. I hvert fall prøver Marta nå å få søsteren med seg uten å røpe for de andre at Jesus er kommet. Men de som er på besøk tror at Maria skynder seg ut til graven for å gråte, og for å vise sin medfølelse slår de følge med henne. Maria faller ned for Jesu føtter med den samme bitre klagen som Marta over at han ikke var der da det gjaldt. Vi aner at dette er noe som søstrene har sagt til hverandre mange ganger. Når Jesus ser tårene hennes og hører all den klage som kommer fra den store flokken med venner, blir han «opprørt». Uttrykket som Johannes her bruker, betyr vanligvis å bli opprørt av harme og bli forbitret. Noen har ment at han var vred på «drapsmannen» (8,44), som har døden i sin makt og bruker den til å plage menneskene. Andre mener at han ble opprørt over at de gråt så uhemmet. En jødisk dødsklage var ikke noen stillferdig sorg. De som kom for å vise sin deltagelse, pleide å utstøte høye og skingrende jammerrop som kunne høres i vid omkrets. Dette var en gammel skikk, som passet dårlig sammen med troen på en oppstandelse. Men det mest trolige er at Jesus ble opprørt over menneskenes ulykkelige skjebner i en fallen verden som ligger under dødens makt. Også synoptikerne vet å fortelle om hvordan Jesus kunne bli rystet i sitt innerste, slik han gjorde da han så folkemassene som var som sauer uten hyrde, overlatt til seg selv og i ynkverdig tilstand. Johannes forteller også at Jesus selv gråt. Han betraktet ikke menneskene utenfra. Han delte deres byrder, og kjente trykket fra dem. Han led med dem. Apostelen Paulus, som i flere henseender ligner på Johannes selv om de bruker ulike ord, har forstått Jesus rett. Han sier at en kristen skal «gråte med de gråtende» (Rom 12,15). 

    Lasarus vekkes opp fra graven (11,38–44)

    Gravene lå alltid utenfor byen. En død person var uren, og gravene ble også ansett som urene. Fattige ble gravd ned i jorden, men den som hadde mulighet til det, kunne anskaffe seg en klippegrav. I den myke kalksteinen var det lett å hugge ut et gravkammer, og overalt fantes det berg av en konsistens som var lett å håndtere. Åpningen til graven ble tildekket med en stein, enten en helle som ble senket ned i en fordypning, eller en rund steinskive ikke helt ulik en slipestein, som ble satt ned i et spor i berget. Lasarus’ grav synes å ha vært tildekket med en helle.

            Jesus befaler at graven skal åpnes. Marta protesterer, noe som er lett å forstå. Jesus formaner henne til å tro, på samme måte som han formante Jairus da hans datter var død og bare et mirakel kunne hjelpe. Så ber han – høyt som alltid. I samsvar med god jødisk skikk begynner han med å takke. Han takker på forhånd for at han vil bli bønnhørt. Han eide den tro som formår alt, fordi den bare vil det som Gud vil. Han kunne ikke «gjøre noe av seg selv», men gjorde bare det han så «Faderen gjøre» (5,19). Og det han nå gjorde, skulle bli en hjelp for menneskene til å tro. Alt dette takker han for. Og så skjer det ubegripelige. Han roper på Lasarus, og den døde kommer ut, iført den kledningen han ble svøpt i den dagen han døde og ble begravd. Hos jødene var dette alltid samme dag.

            At Jesus oppvakte døde, bevitnes av hele den nytestamentlige tradisjon. Jesus omtaler det selv som et av de tegn som kan overbevise den tvilende Døperen om hvem han er (Matt 11,5). Men Lasarus er den eneste detfortelles om at sto opp fra sin grav. Johannes har sikkert forstått det som en forberedelse til det som en gang skal skje. Jesus hadde jo sagt: Det kommer en stund da alle som er i gravene skal få høre Guds sønns røst og trede frem (5,28–29). Og da betyr det ingen ting om en stakkars kropp er gått i oppløsning eller er forvandlet til støv. Gud er Skaperen som gir liv og skikkelse til hvem han vil.

    Dømt til døden for å ha skjenket liv (11,45–54)

    Ved å oppvekke Lasarus har Jesus vist at han er Livet. Mange kommer også til tro, men andre skynder seg av sted til myndighetene inne i byen for å rapportere det som er hendt. Umiddelbart kalles nå Det høye råd sammen av yppersteprestene og fariseerne. Med «fariseerne» mener Johannes vanligvis det samme som synoptikerne mener med de «skriftlærde». Disse utgjorde en del av Det høye råd. De var jurister så vel som teologer, og eksperter på Moseloven. En stor del av dem var fariseere, men ikke alle. Fariseerne var en fromhetsretning, arvtagere av den religiøse og nasjonale oppvåkning som begynte under makkabeernes frihetskamp to hundre år tidligere. Da Johannes skrev sitt evangelium, var de jødedommens åndelige ledere. De skriftlærde, derimot, mistet mye av sin innflytelse etter Jerusalems fall. Dette kan forklare hvorfor Johannes snakker om fariseerne der man på Jesu tid ville ha sagt de skriftlærde.

            I årene 18 til 36 var Kaifas yppersteprest. Opprinnelig fungerte en yppersteprest på livstid, men romerne var begynt å utnevne og avsette yppersteprester ganske vilkårlig. Det ble påstått at det var bestikkelser med i spillet. Johannes sier at Kaifas var yppersteprest det året, og da mener han tydeligvis det merkelige året da alt dette skjedde. Ypperstepresten bar på sine skuldrer det høyeste åndelige embetet som fantes innenfor Guds folk. Tross alle sine feil hadde han dermed et oppdrag fra Gud. Han ble holdt for å kunne tale profetisk, altså etter som Gud gav ham å tale. Dette viste seg også nå, da han kom med sitt skammelige forslag. Han kom til å si akkurat hva som skulle skje. Jesus skulle dø for at «folket» ikke skulle gå til grunne. Kaifas tenkte på trusselen fra romerne. De ville slå til hvis de merket noen bevegelse i messiansk retning blant folket. Men den virkelige trussel som lå over både Israel og hele menneskeheten, var dommen over synden. Den skulle Guds Messias nå gå inn under for å frelse de skyldige. Det skulle vise seg at Gud hadde barn «spredt omkring» i hele verden, og de skulle samles når evangeliet nådde frem til dem. De skulle samles «til ett», i Guds kirke. Ordet ’kirke’ finnes ikke hos Johannes, men saken finnes der. Kirken er fårefolden og hjorden, den er vintreet med sine grener, den er de mange som skulle «være fullkommet til ett» (17,23).

            Det var altså besluttet at Jesus skulle ryddes av veien. Igjen trekker han seg nå avsides, denne gang til en avkrok på grensen til ørkenen, trolig Juda ørken som fyller de østre delene av Juda bergland. Byen Efraim kan ha vært det samme stedet som i Det gamle testamente heter Ofra eller Efron, et par mil nordøst for Jerusalem. Men dette vet vi ikke med sikkerhet.